VEIBYGGEREN


På kanten av Oslogryta står Kragstøtten. Hver gang du setter deg bak rattet i din Peugeot, bør du sende mannen på sokkelen en takknemlig tanke.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

1

Hva: Kragstøtten

Hvor: Oslo

Hvorfor: Vil du se ned på Oslo, er dette stedet

«Forleden Dag saaes en Mand komme kjørende med en underlig udseende Vogn. Paa Forespørgsel, hvad det var, sagde han at det var et Landeveislokomotiv.»

Aftenposten, 24. oktober 1895 


De fleste turister stopper ved Holmenkollbakken. De går ut av biler og busser, og tar sine selfies, de kjøper iskrem, lusekofte eller en brun tøyelg med norsk flagg på brystet, og så kjører de ned igjen. "Been there, done that".

Men vi skal høyere opp i åsen, til en bortgjemt perle av et sted. Kjør bare forbi hoppbakken, og videre opp det som i over 60 år ble kalt Keiser Wilhelmsvei, men som fikk det mer nøytrale navnet Holmenkollveien i 1946. Etter et par kilometer tar du til venstre og følger skiltene mot Soria Moria. Etter noen minutter over hullet asfalt gjennom granskogen kan du se ham, i en sving, på en bergnabb mot den himmelvide horisonten:

Hans Hagerup Krag


PÅ SOKKEL: Det var i 1909 at støtten av Hans H. Krag ble satt opp i Voksenkollen. Til minne om prestesønnen fra Grong som ble landets viktigste veibygger.

Irrgrønn og urørlig har han stått slik siden 1909. Tollekniv i beltet, stokk i hendene, og med blikket vendt mot Oslo. Skjønt, det er ikke så mye han lenger ser av hovedstaden, for høye trær sperrer for utsikten. Men mot vest er utsynet formidabelt, mot Sørkedalen, Bærum, Asker, og langt der borte kan du muligens skimte Gaustatoppen. Eller du kan vende blikket mot sør, mot Oslofjorden, Nesodden, Drøbak og Hurumlandet.

Dette er Oslos råeste utsikt.

Så hvem er denne Hans Hagerup Krag som har fått en slik prominent plass i Oslo? Jo, dette er vårt lands fremste veibygger, og ingen mann i norsk veihistorie har fått risset sitt ettermæle så ettertrykkelig inn i Norges grunnfjell.

Hans Hagerup Krag ble født i 1829 i Grong i Nord-Trøndelag, men vokste opp i Gudbrandsdalen og Halden. Han utdannet seg til ingeniør, og hadde allerede hatt en lang karriere i Statens vegvesen, da han ble utnevnt til veidirektør i 1874. Han var en sjeldent fremsynt mann, for allerede året etter skrev han til departementet:

«Som Departementet bekjendt har jeg tidligere stærkt interesseret mig for Landeveislokomotivdriften, og jeg har fremdeles den Tro at den på kortere Strækninger og for enkelte Ture vil kunne være meget lønnende».

Dette skrev han altså 20 år før den første bilen rullet inn i landet.

Krag var en religiøs, pliktoppfyllende og driftig utbygger som gjøv løs på oppgavene, og det var mye å gjøre. Dette var en tid da hesten var nasjonenes motor. Den dro plog, tømmer og vogner, og ferdselsårene snirklet seg fra by til by, fra bygd til bygd, og fra gård til gård, og der det ikke lenger var framkommelig med hestevogn, smalnet veien til stier og tråkk mot de mest avsidesliggende gårdene. Skulle man krysse Langfjella fra øst til vest, fulgte man de gamle slepene med kløvhest. Eller det langt tryggere og mer praktiske: man tok sjøveien rundt med seil og damp. Det var nok å ta seg til for en som ville bygge vei.

Veidirektør Krag var kostnadsbevisst og pragmatisk: «Heller en tarvelig vei, enn ingen vei.» Eller som han også sa: «Fremkommelighet fremfor bekvemmelighet.» Veien skulle bygges, uansett om den ble smal og svingete, og når økonomien ble bedre og behovet større, kunne man eventuelt utbedre og utvide. Veiene skulle binde nasjonen sammen, mente Krag, og spesielt høyfjellsforbindelse mellom Østlandet og Vestlandet opptok ham.

FRANSK ELEGANSE: Krag sendte ingeniører på studietur til Peugeot for å bli oppdatert på utviklingen av «landeveislokomotiv». Og franskmennene imponerte med eleganse og tekniske løsninger. 

Hans mest spektakulære vei er kanskje Geirangervegen, som slynger seg bratt opp fra fjorden, opp, opp, forbi den imponerende Dalsnibba, langs Djupvatnet og ned mot Grotli. Han var også en pådriver for å bygge Haukelivegen mellom Telemark og Odda, videre Strynefjellsvegen fra Skjåk til Oppstryn, og lanserte planene for Sognefjellsvegen fra Skjolden til Ottadalen.

Grunntonen i hele hans virke var å legge til rette for «bilismens fremvekst». Bilen var framtida, mente Krag, og sendte sine ingeniører på studieturer til Daimler-Motoren-Gesellschaft i Tyskland og til Société Anonyme des Automobiles Peugeot i Frankrike for at de skulle få førstehåndskunnskap om utviklingen, «konstruktionen og anvendelse af dette tiltalende befordringsmiddel».

Når – og aldri hvis – disse en gang inntok Norge – hvilken veistandard ville automobilene kreve?

OSLOS RÅESTE UTSIKT: Fra Kragstøtten er det panoramautsikt over hovedstaden, Bærum, Asker og hele Oslofjorden.

Fra studieturene på kontinentet ble det skrevet rapporter om hvilke fortrinn – og ulemper – de ulike selvbevægelige kjøretøiene representerte. Som denne beskrivelsen etter ingeniørenes besøk på Peugeot-fabrikken i Frankrike:

«Firmaet Peugeot har havt den lykkelige indskydelse at overføre velocipedernes konstruktion til vognfabrikationen, hvilket de har gjort med stor sikkerhed i udførelsen. I hele sit ydre tilkjendegiver deres vogne en heldig sammensætning, élègance, kraft, styrke og lethed, som man hidtil for ofte havde anseet som uforenlige med konstruktionen av vogne, især selvbevægelige. (...) Sikkert er det, at selv konkurrentene må erkjende, at det ikke har lykkedes nogen at gjøre det på en så vel udtænkt måde.»

I 1896 søkte Hans Hagerup Krag Stortinget om 30.000 kroner for å kunne gjøre norske veier mer egnet for motorvogner. Søknaden ble avslått. Økonomien var skral, og dette var i jernbaneutbyggingens tid. Eidsvollbanen åpnet i 1854, og den gjengse oppfatning blant nasjonens ledere var at jernbanen representerte fremskrittet og fremtiden. Et land som lot være å utvide sitt jernbanenett ville tape i verdenskonkurransen, ble det sagt, og «synke tilbage til fortjent Armodsdom».

Hans Hagerup Krag hadde klokkertro på automobilen som et nødvendig supplement til jernbanen. I 1901 – i en alder av 72 år – skulle Krag endelig selv få oppleve bilens fortrinn. Sammen med en stor delegasjon dignitarer fra politikk og embetsverk skulle han kjøre fra Otta til Åndalsnes. Krag hadde personlig regnet ut at en permanent bilrute ville medføre 40 prosent besparelser både i tid og utgifter.

I september kom motorvognen til Oslo havn, en ensylindret Wartburg med sjåfør, velvillig utlånt av den tyske produsenten. Den var nærmest å regne som en motorisert hestevogn, og det var begrenset med sitteplasser. For at hele delegasjonen skulle få sin tilmålte tid i det selvgående kjøretøyet, måtte en kortesje av hestevogner følge med.

Motorvognen ble fraktet med jernbanen fra hovedstaden til Otta. Krag hadde i forkant søkt de lokale myndigheter om tillatelse til å kjøre strekningen, og søknaden ble innvilget «paa Betingelse af Erstatning for ved Kjørselen oppstaat Skade af enhver Art» ble bekostet av veidirektøren. Mange var skeptiske, spesielt med tanke på at vognen ble drevet av en eksplosjonsmotor. Framme på Otta fikk en av Krags ingeniører oppdraget med å sykle foran med et flagg for å varsle andre veifarende. Langs hele reiseruten var folk møtt fram for å ta denne merkelige nye oppfinnelsen i øyesyn.

             

Til sammen brukte veidirektør Krag & Co. drøye ni timer på den 155 kilometer lange strekningen, hvilket vil si en snitthastighet på 17 kilometer i timen. Det var to kilometer raskere enn de fikk tillatelse til. Underveis hadde de også en overnatting. Opptrinnet ble behørig dekket av lokale og nasjonale aviser, og Dagbladet skrev:

«Prøvekjøringen gik udmerket. Vognen klarte med lethet endog sterke stigninger og skarpe svinger. Det viset sig også at hestene ikke var synderlig bange for motorvognen. Forsøket må således sies å ha falt heldig ut, men det er vel ennå for tidlig å ha noen begrunnet mening om motorvognens skikkethet for vårt land.»

På returen ble sykkelen værende bakpå bilen. Det var unødvendig å ha den i front. I 1903 gikk Krag av som veidirektør, men han fortsatte sin kamp for bilen fram til han døde våren 1907. To år seinere ble bronsestatuen av Hans Hagerup Krag avduket i Voksenkollveien. Så hvorfor akkurat her?

Jo, fordi Krag var mannen som åpnet Holmenkollen og Voksenkollen for hovedstadens borgere. Først ved å bygge veier opp, siden ved å propagandere for den sunne luft der oppe, samt Oslomarkens og friluftslivets fortreffeligheter.