SØRLANDSPERLE


Hvordan komme seg raskest mulig fra Oslo til Sørlandet? Reis til Son.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

2

Hva: Son

Hvor: Vestby, Akershus

Hvorfor: En av kystens hvite perler

«Soon er Norges fagreste idyl, san. Der er roser, sladder, fisk og fyld, san. Der saa let man finder søte smaa veninder, – det er vort berømte forbuds skyld, san. Politi, san, er man fri, san, hovednæringsvei er smugleri, san.»

Hvepsen, 1924 

HVILKEN KYSTPERLE SON ER: Hvitmalte hus, syriner, stakittgjerder, det er trange gater, og smale streder og smug. Dette er Sørlandet uten bløde konsonanter. Det er jo et under at ikke byen er smekkende full av mennesker, så kort vei som Son ligger fra hovedstaden.

TØMMER OG SPRIT: Det begynte med tømmer, siden ble Son kjent som et smuglerparadis. Nå er det et sommerparadis, en kjapp båttur fra hovedstaden. Eller en enda kjappere biltur.

Fra april til oktober går det til og med rutebåt fra Aker Brygge, og det er en reise i seg selv. Alternativet er å sette seg i bilen, cruise fem mil sørover E6, blinke seg av motorveien og etter fire–fem minutter er man i Son, og det er så yndig, så fredfullt, så pittoresk at man får aldeles hakeslipp.

Det var i den såkalte hollendertiden at ladestedet Son eller Soon eller Zoen vokste fram. Økonomien i Nederland blomstret og hollenderne regjerte verdenshavene, og trengte eik til skipsbygging. Europa var nærmest avskoget, og derfor søkte man nordover og allerede på midten av 1400-tallet anløp de første trelastskutene norskekysten.

Behovet for tømmer var umettelig. For nederlenderne bygget ikke bare skip: De bygget byer. Kanalbyen Amsterdam var i vekst, og for å kunne bygge hus og broer på den sumpete grunnen, måtte de fundamentere med påler av norsk gran.

NORSK NOSTALGI: Hallaneriet er en roadtrip tilbake til vår nære fortid. Gro Hallan står bak disken, og sammen med ektemannen Knut Chr. kan de svare på det meste om Sons historie.

VIPS SÅ ER DEN DIN: Klenodiet i Son er den gamle Thornegården fra 1700-tallet, og her finner man stedets antikvariat. Som regel ubetjent. Man velger bøker, og vipser beløpet.

Trelast ble skipet ut fra havner langs hele den sørlige norskekysten, og byer som Arendal, Larvik, Drammen og Halden vokste fram. Den største og viktigste utskipingshavna var Son. Da nederlendere tegnet de første kartene over Norge, kalte de Oslofjorden for Zoen Water – Sonfjorden. Ut av havna ble det skipet gran og eik, inn kom det tobakk, tekstiler, kaffe, sukker og sjokolade.

Tømmereksporten tok etter hvert slutt, og Son dovnet hen. Men i 1916 kom forbudstiden. Det ble forbudt å omsette brennevin i Norge, og brått ble det liv og røre i Son, som ble et reir av spritsmuglere. Beliggenheten var ideell, der den lå midt mellom produsentene i Sverige og markedet i hovedstaden. Og så var det skjærgården med holmer og skjær, der man kunne vente til kysten var klar av tollere og politi.

Etter en folkeavstemming i 1926 ble brennevinsforbudet opphevet, bunnen falt ut av markedet, og livet i Son normaliserte seg. Det vil si – ingenting skjedde.

Mens byene rundt vokste og ble modernisert med veier og nybygg, beholdt gamle Son sin opprinnelige sjarm. Den dag i dag er det en kompakt, hvitmalt idyll med en passe dose gallerier, spisesteder og butikker.

Vil du fylle på med enda mer nostalgi, kan du stikke innom museet Hallaneriet, der familien Halland viser fram sin enorme samling av emballasje og varer fra det forrige århundre. Der får du også svar på alt du måtte lure på når det gjelder Sons historie.

HVIT IDYLL: Son er trange smug og brosteinsbelagte gater mellom hvitmalte hus.