nordsjøveien


Mellom Sørlandet og Vestlandet ligger en landsdel som verken er det ene eller det andre. De kaller det okka land. Dit bør du kjøre.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

8

Hva: Nordsjøveien

Hvor: Fra Flekkefjord i Vest-Agder til Jæren i Rogaland

Hvorfor: California har sin Pacific Coast Highway. Norge har Nordsjøveien.

«Ved Sirevaag begynder Dahlerne og strekker sig til Aaen Sire, som giør Skilsmisse imellem Nordenfields og Syndenfields (...). Landet er i den Egn ganske ujevnt, fuld af Uhr og Steen, dybe Dale, mange ferske Vande, store sortegraae Fielde og Høye Klipper, hvorpaa lide Græs og Lyng voxer.»

Bendix Christian de Fine, «Stavanger Amptes udførlige beskrivelse», 1745 


Jo, la oss først bruke noen ord på å summere opp Sørlandet: Sørlandet er hvitmalte skipperhus og nykokte reker, det er skjærgård, svaberg, måkeskrik og Chablis i glassene, det er viser, halleluja og bedehus, det er Reiseradioen, badetemperaturer og Hamresanden Camping, 23 grader.

FOTOSTOPP: Husmannsplassen under Helleren i Jøssingfjorden har fascinert tilreisende i århundrer.

Det er Optimist-joller, seilbrett og tøffende tresjekter med blå kalesje og norsk flagg. Det er Blindleia med hyttepalass i stål, glass og sibirsk lerk, det er glinsende daycruisere med stereoanlegg og det er illsinte vannscootere. Sørlandet er Risør, Lyngør og Arendal, det er Grimstad, Homborsund og Lillesand, og navnene ligger så godt i munnen, det er bløde konsonanter og smil om munnen, det er Kristiansand, Mandal, Farsund og Flekkefjord.

Men så skjer det noe. Brått blir konsonantene hardere og skjærgården slutter, og der i Flekkefjord må man ta et veivalg. Velger du E39, er du i Stavanger på under to timer. Velger du Riksvei 44, kan du plusse på to-tre timer, eller for å være mer realistisk, to-tre døgn. For langs denne ruta er det en attraksjon bak enhver knaus.

Dette er Nordsjøveien.

Tjue minutter etter Flekkefjord kommer du til Åna Sira, kjent fra værmeldingen, og der skjærer elva Sira seg som en kniv innover, og ender i dalstroka innafor. Formelt sett er vi nå i Rogaland, og dermed på Vestlandet. Men vi er jo ikke det. Dette er en krysning av de to landsdelene, en hybrid, et grenseland som aldri er på værkartet til Dagsrevyen, og folket her, de føler seg verken hjemme i sør eller vest. Nå er vi i okka land. Vårt land.

Første obligatoriske stopp langs Nordsjøveien er Jøssingfjorden. Jo, man kan gjerne stoppe før det, det er nok å se, men her bare må man stoppe. For i dette hogget av en fjord ligger Nordsjøveiens mest fotograferte motiv: Helleren.

De to husene under fjellet er en gammel husmannsplass, og det er ikkje til å tru at nokon ville bu her. Altså, praktisk er det, siden berget henger over husene, og slikt sett er det tørt, men utover det? Valg av hustomt har fascinert mennesker i århundrer.

I 1743 ble det fra København utsendt et rundskriv til alle embedsmenn med befaling om å beskrive og kartlegge tilstanden i riket. Disse skulle sammenstilles i et større verk, som skulle være en topografisk og geografisk fremstilling av tvillingriket Danmark-Norge. I Stavanger holdt amtmannen Bendix de Fine til, som tross sitt fine latinske navn var en prestesønn fra Lom.

Han ble utdannet ved Universitetet i København, hvor han hadde selveste Ludvig Holberg som veileder. Bendix de Fine gjorde seg flid med oppgaven, og etter to år leverte han fra seg en hel bok med utførlige beskrivelser av landskap, fisk, villdyr, mineraler, kirker, gårder og hus i Stavanger Amt, det vi i dag kaller Rogaland, og fra Helleren i Jøssing orden skrev han:

«I Sogendals Skibbr. er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvor under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huusse.»

Husene står åpne året rundt, og det er bare å ta seg til rette.

PITTORESK: Nordsjøveien slynger seg mellom heier og berg, og mot sørøst ligger havet.

Landskapet her er totalt forandret siden den siste familien forlot Helleren på 1900-tallet, for i fjellene rundt har det vært kraftutbygging og gruvedrift. Fjorden foran Helleren ble fylt igjen, og på steinmassene ble det satt opp en anleggsby for ingeniører og arbeidere. Noen hus står der fremdeles, blant annet det gamle vaskeriet.

Innerst i dalen er det ei ur av kampestein, og en loddrett fjellvegg, der det ble bygget bilvei opp i 1921. Som det står i boka «Bilturer i Norge» fra 1959:

«Parsellen er veiteknisk sett den meste interessante delen av riksveien (...), og imponerende er veianlegget rundt Jøssingfjorden hvor det bl.a. går i to tunneler og en 240 meter lang overbygning. Veiens flotteste utsiktspunkt har man ved øverste slyng vest for Jøssingfjord, ca. 150 m.o.h.»

Og nettopp der kan du ta en ny stopp for å beundre veien og orden fra oven.

Vi må videre. Riksvei 44 kjemper seg gjennom landskapet, det er et karrig ødeland med grått fjell og vindskjev einer, det er knauser med lyng og tørr mose, det er heier, gress og sauer, og innimellom ned i lune dalsøkk med tung løvskog, eik, bøk, lønn og selje, og så opp til glitrende innsjøer, og ned igjen til tjern med vannliljer.

 
SOV GODT: Hotellet i Sogndalstrand tilbyr overnatting i 11 av gatas historiske småhus.

Neste obligatoriske stopp er Sogndalstrand, for klemt mellom berg og elva Sokno ligger en rad av små hus som utgjør Stranda. Hele trehusbebyggelsen er fredet. 11 av husene utgjør Sogndalsstrand Kulturhotell, og her kan man legge seg inn.

Er du glad i smale veier, og vil aldeles utenfor allfarvei, kan du her blinke deg av mot Rekefjord, og sno deg mellom knausene på smale asfaltveier. Veien slynger seg helt ned i fjæresteinene, tidvis med utsikt ut i storhavet, klatrer oppover og innover, og et stykke er det grusvei, før du igjen treffer asfalt, og snart er du trygt inne på Riksvei 44. Om ikke lenge kjenner du en sterk lukt. Det er sildeolje. Lukten av penger. Vi er i Egersund.

Jo, vi nevnte alle disse attraksjonene, og turistkringleskiltene peker i alle retninger. Ett peker for eksempel mot Ruggesteinen, en nærmere 80 tonn tung stein som kan rugges, et annet skilt peker mot Rosslandsguden, et 61 cm høyt steinhode fra eldre jernalder, et tredje mot Stoplesteinan, som er Norges Stonehenge i miniatyr. Mye stein med andre ord. Regionens aller siste steinattraksjon har ennå ikke fått noe skilt. Den ble oppdaget for få år siden, men det var først sommeren 2017 at den spesielle steinformasjonen nådde offentligheten.

Det uoffisielle navnet var:
Trollpikken.

SOLGLØTT: Sola kommer og sola går her i okka land.

Nå håpte enkelte i Egersund, ikke alle, at den spesielle formasjonen skulle sette byen på kartet, og avlaste de mer famøse formasjonene lenger nord på Vestlandet – Prekestolen og Trolltunga. Men natt til sankthansaften 2017 meislet noen den ned.

Det ble umiddelbart satt i gang en kronerulling, og kort tid etter ble Trollpikken heist opp igjen, og boltet fast i fjellet. Nå står den der i sin fordums prakt.

Etter Egersund flater landskapet seg ut, og etter Sirevåg og elva Ogna – skjer et markant skifte. Du kjører gjennom sentrum med bensinstasjonen, deretter noen heier med beitende sauer, gjennom et våtmarksområde, og så: Öppna landskap.

STIKKVEIER: Svinger man av Nordsjøveien, befinner man seg brått i idylliske småhusmiljøer som for eksempel Vinterstø.
BLOMSTRENDE IDÈ: Kaste sko? Nei, sett dem på trappa og fyll dem med blomster.

Vi er på Jæren. Til venstre himmel og hav, til høyre himmel og vidder av jordbruksland. Det er beitende kuer, steingjerder, det er lange strender med den fineste sand, det er fyrtårn, og ut mot havet kan du se lastebåtene gli over horisonten.

Og derfra er det bare å duve nordover. Noen mener at Nordsjøveien begynner i Kristiansand og ender i Haugesund. Men vi lener oss til amtmann Bendix Christian de Fine, og hevder: Nordsjøveien begynner i Åna Sira og ender i Sirevåg på Jæren.

STRANDLINJE: Sjøhus i Sogndalstrand, eller Stranda som lokalbefolkningen kaller stedet.