OVER BAkKAR

OG BERG


På ei fjellhylle 530 meter over Simadalsfjorden ligger Kjeåsen. I 400 år var det verdens mest utilgjengelige gårdsbruk. Nå kan du kjøre bil opp.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

11

Hva: Kjeåsen

Hvor: Eidfjord, Hordaland

Hvorfor: Tidsreise til nær fortid.

«Hverken i Himalaya eller i Andes i Syd-Amerika har jeg sett en lignende menneskebolig. Ingen ligger så håpløst utilnærmelig til, så usannsynlig isolert, øde, gjemt og glemt som Kjeåsen. Et mer gudsforlatt ensomt hjem har jeg aldri sett under mine ferder jorden rundt.»

Journalist Svend Aage Nielsen, 1980 


Hva i alle dager kan han ha tenkt, det første mennesket som kløv opp det hoggbratte berget, svett, redd, klamrende til busker og røtter, ålende over ur og stein, hengende etter fingrene i skår, mens føttene søkte feste i svartglatte svaberg, 
tre hundre meter under ham, fjorden, grønn og kald.

Da han rundet kanten, og det flatet noe ut, nikket han kanskje og tenkte «at her slaar han sig ned, jo det gjør han, slaar sig ned».

Eller tenkte han: Hvordan i Herrens navn skal jeg komme meg ned igjen?

Sannsynligvis var det en husmann på 1600-tallet som ryddet den første gården på Kjeåsen. Han fikk snart en nabo, slik at det ble to gårdsbruk. De dyrket opp jorda i den sørvendte skråningen, og delte den i to. Og slik gikk dagene, slik gikk årene, årstidene skiftet, varme somre, regntunge høster, sprengkalde, mørke vintre og forløsende vårer, det var fødsel og død i generasjoner, og etter 250 år var de to gårdsbrukene blitt hetende Anders-bruket og Tore-bruket.


RÅDYR GÅRDSVEI: Høyt over Simadalsfjorden ligger Kjeåsen. I århundrer avsides og utilgjengelig, men nå kan du kjøre opp. 

Sommerstid var det rene idyllen der oppe, åkerlapper med korn og poteter, solvendte kjøkkenhager med erter, gulrøtter og løk. Sauer var kommet opp, geiter, høns, og på et mirakuløst vis – kuer. I fjorden var det sild og brisling, i lia bringebær, blåbær og tyttebær, og i høgfjellet multer, ørret, rype, rein og hare.

Det de ellers måtte trenge, tok de på ryggen. De lærte seg å bære, Kjeåsfolket. I generasjoner gikk de ned berget med smør, ost, ull, multer, reinsdyrkjøtt, ryper og skinn, og kom bøyde opp igjen med slipestein, støpejern, mel, salt, sukker, sirup og – kaffe.

Da Tore Torsteinsson fridde til Ingebjørg i 1874, lovet han å bygge et nytt hus til henne der oppe i åsen. Ingebjørg sto brud, bruden ble kone, kona ble mor, og barna ble døpt Guro, Torstein, Elisabet, Ola, Sara, Anna og Marta, men noe hus kom ikke.

Det var materialer det skortet på, ikke innsatsen.


For i en mannsalder bar Tore hus. Opp lia kom han med dragere, stendere, kledningsbord, vindusglass og ovn, og etter 30 år hørte man endelig de første hammerslagene på Kjeåsen.

Like før julaften i 1904 flyttet Ingebjørg og Tore inn i huset.

I århundrer levde åsenfolket isolert, nærmest upåvirket av verden under dem. Stien ble utbedret, og de første turistene fant veien opp. Sommeren 1925 kom den danske nobelprisvinneren i litteratur Johannes V. Jensen til Kjeåsen, og at et slikt prominent menneske besøkte folket i åsen, skapte nysgjerrighet. De første journalistene klatret opp, og for dem ble det en reise tilbake i tid. Norsk Rikskringkasting sendte ut reportere: «Vi klatrer til Kjeåsen. Mikrofonbesøk på en av Norges mest utilgjengelige gårder.»

BOKSUKSESS: Det var forfatteren Bror Ekstrøm som gjorde Kjeåsen kjent, og som førte til en svensk invasjon.

Etter som det moderne Norge skred fram med fabrikker, biler, byer, elektrisitet, og hjemmene ble fylt med vaskemaskiner, kjøleskap, radiokabinetter, forble folket i Kjeåsen i fortiden. Det var et blikk tilbake på det som hadde vært. Forfatteren Mikkjel Fønhus klatret opp, komponisten Geirr Tveit, og i 1952 forsøkte den svenske forfatteren Bror Ekström seg opp lia.

Han hadde lest en avisartikkel om fjellgården, og drevet av nysgjerrighet la han i vei med fru Ekström, men han var ikke kommet høyt opp, før han ble lammet av høydeskrekk.

– Inte et endå steg mer uppåt för min del, sa Bror Ekström.
– Inte något återtog för min del, sa fru Ekström.

Han snudde, hun fortsatte. 
Og da hun kom ned igjen, fortalte fru Ekström begeistret om møtet med folket der oppe.

Året etter vendte ekteparet tilbake med tau, og etter mye stønn, sigaretter og svette, kom også herr Ekström seg opp. Resultatet av besøket ble boka «Folket på Kieåsen». Den kom ut i 1958, og ble en bestselger i Sverige, og etter det ble det folksomt på Kjeåsen. Biler fra Sverige, og seinere Danmark, rullet inn i Eidfjord, og gamle og unge klatret opp berget for å se på folket som de hadde lest om. Og det skulle etter hvert bli langt flere besøkende.

TÅLMODIGHET: Da Tore Torsteinsson giftet seg med Ingebjørg i 1874 lovet han å bygge nytt hus til henne. I 30 år bar Tore bygningsmateriale, og like før jul i 1904 kunne de endelig flytte inn i huset. 

Mandag 11. november 1974 eksploderte 300 kilo dynamitt inne i  fjellet under Kjeåsen. 120 kilo kubikk med stein ble knust, og en 2,6 kilometer lang tunnel sto ferdig. Allerede dagen etter rullet den første lastebilen opp til Kjeåsen.

Det var i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen at tunnelen ble bygget, og veien er blitt kalt verdens dyreste gårdsvei. Og da ble det virkelig travelt på Kjeåsen. Hele sommeren duret turistbussene opp tunnelen, og horder av besøkende invaderte tunet på Kjeåsen med kamera og spørsmål. Det var da alle skiltene kom opp: «Adgang forbudt.» «Ingen gjennomgang.» «Privat.»

På Anders-bruket bodde det folk til inntil få år siden, og gårdsbruket er pusset opp i flere omganger, og bøene rundt er velpleide. Tore-bruket ble fraflyttet i 1962, og kulturlandskapet er i ferd med å gro igjen. Men huset som Tore Torsteinsson bar og bygget, står der fremdeles, grått og værbitt.

I 2016 ble Kjeåsen lagt ut for salg, til prisen 4,65 millioner kroner. Nå inkluderte summen riktignok 25.000 mål utmark med jakt-, beite- og fiskerettigheter.

Turen til Kjeåsen tar 25 minutter. Tunnelen har ett kjørefelt. Man kjører opp hver hele time, og ned hver halve.