MEN størst av

alt er Fritjov


Er du heldig, rekker du ikke ferga fra Vangsnes til Hella. Da kan du svinge opp til Fridtjofstatuen. Norges største bronseskulptur.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

12

Hva: Fridtjof den frøkne

Hvor: Vangsnes, Vik, Sogn og Fjordane

Hvorfor: Nærkontakt med keiserlig stormannsgalskap.

«Selve Fridjtjofskikkelsen er 12 meter høi og veier henimod 14.000 kilo. Som et exempel paa dens størrelse kan nævnes at kjæmpens tommelfinger er saa lang som et voxent menneskes arm, og naar hele haanden er borttaget, kan en mand gjennem haandledet bekvemt stige ned i statuens indre.»

Aftenposten 6. juli 1913 


Hvilken storslått begivenhet det må ha vært på Vangsnes 31. juli 1913. Fjorden lå full av krigsskip og yachter, tusener av mennesker strømmet til fra Bergen, Stavanger og Kristiania, det var musikk, taler, flaggborg og fyrverkeri. Der var statsminister Christian Michelsen, der sto kong Haakon 7, rank og blid, og ved siden av ham, selveste keiser Wilhelm II, ja, han igjen. Kongen og keiseren var nære både i stand og blod, for Wilhelm var fetter til kongens ektefelle, dronning Maud. Nå skulle keiserens vennskap med kongen og hans rike besegles med en kolossal gave.

Keiseren skulle overrekke en statue av sin barndomshelt – Fridtjof der Tapfere.

Torsdag 27. januar 1859. På slottet Kronprinzenpalais i Berlin kjenner den 19 år gamle Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha at noe er på gang. Livlegen tilkalles. Riene blir hyppigere.

Året før hadde den britiske prinsessen giftet seg med den ni år eldre kronprins Fredrik av Tyskland, og de hadde ikke kastet bort tiden. Denne vinterdagen skulle hun utføre en kronprinsesses eneste plikt: Føde en tronarving.

Fødselen dro ut. Barnet lå med setet ned, og legen forsøkte forgjeves å snu det. Det var skrik, smerter og tårer. Etter tolv timer dras en blodig bylt ut. Livløs. Venstre arm er vridd rundt nakken.

VENTETID: Heldige er de som ikke rekker ferga fra Vangsnes, for de kan bruke tida på å se den 12 meter høye og 14 tonn tunge Fridtjof.

Legen klapser ham bak, guttebabyen skriker. Barnet skal bli døpt Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preussen, og skal en gang krones til keiser.

Hele livet skulle moren klandre seg selv for skadene sønnen fikk under fødselen, og hver eneste dag ble hun minnet om dem. Hans venstre hånd var deformert, og armen skulle aldri vokse helt ut. Han hadde også kroniske øresmerter, og som det heter – nedsatt førlighet. Det var en tøff start, og det skulle bli tøffere.

I barndommen rives gutten mellom de liberale foreldrene og den militante og autoritære bestefaren, Vilhelm I, som var besatt av de prøyssiske idealene; effektivitet, nøysomhet, disiplin. Fra han var seks år gammel, fikk lille Wilhelm undervisning tolv timer per dag, og da han var ti år, begynte militær trening og utdannelse.

NORGESVENN: Siden sommeren 1913 har Fridtjof den frøkne skuet ut over dette fjordlandskapet. Den kolossale statuen er et symbol på takknemlighet fra en tysk keiser med passion for Norge.

Da Wilhelm var 14 år, kom faren hjem fra en reise i Norge, og med seg hadde han en gave – en kniv med skaft av en hvalrosstann. Farens beretninger fra Norge satte spor i den unge Wilhelm. Han ble bergtatt av historiene om heroiske vikinger og norrøne guder. Og så en dag kom han over boka «Frithiofs saga» av den svenske forfatteren Esaias Tegnér.

Boka er en fri gjendiktning av en islandsk saga fra 1300- tallet, og handler om Fridtjof den frøkne, og frøkne betyr tapre. Han er ingen historisk person, men i den islandske fiksjonen bodde han angivelig på Vangsnes ved Sogne orden, og tvers over fjorden holdt Kong Bele til, med sin vakre datter Ingebjørg. Og for å gjøre et langt drama kort; etter flere utenlandsreiser, ekteskap, konflikter, så blir det Fridtjof og Ingebjørg.

Wilhelm elsket denne historien.

Året etter at han ble kronet til keiser, dro han til Norge for å se stedene han hadde lest om. De påfølgende somrene skulle keiseren besøke landet minst 23 ganger. Det var gutteturer dette, om bord i Hohenzollern var han omgitt av venner, og det var middager og selskapeligheter, det var sang og underholdning, foredrag og diskusjoner, og på alle reisene ble det lest høyt fra «Frithiofs saga».

Keiseren ble karakterisert som en splittet person. Kunnskapsrik og sjarmerende på den ene siden, forfengelig, oppfarende og humørsyk på den andre. Han var Tysklands rikeste mann, superkjendis og medieyndling. I kjølvannet av Hohenzollern fulgte journalister og fotografer, og alt han foretok seg, ble omtalt i aviser og magasiner på kontinentet. Interessen for Norge tok av, og mange rederier satte opp cruisebåter med de samme rutene som keiseren. Han åpnet landet for masseturismen.

I 1912 skriver Aftenposten at keiser Wilhelm vil markere sitt 25. besøk i Norge ved å sette opp en statue av Fridtjof den frøkne på Vangsnes. Offisielt var han her bare 23 ganger, så enten har keiseren telt feil, lite sannsynlig, eller så tar Aftenposten feil, litt sannsynlig, eller så hadde han besøkt Norge før han ble kronet til keiser, og det er jo ikke usannsynlig.

Den tyske billedhuggeren Max Unger fikk oppdraget, og etter tre års arbeid ble den kolossale kobberstatuen støpt i 15 deler. Den ble først stilt ut i Berlin, før den ble tatt fra hverandre, og fraktet med seks jernbanevogner til Kiel. Der ble den lastet om bord i et krigsskip. Og 7. juli 1913 ankom den Balestrand. På grunn av bunnforholdene ved Vangsnes ble den flyttet over på en lekter, som fraktet den over fjorden. Deretter ble den montert på sokkelen.

SAUEBJELLER: I 1913 sto det flere tusen mennesker på jordene på Vangsnes for å se overleveringen av Fridtjof. I dag er det heller stille. 

KONTRASTER: Riksvei 13 strekker seg ut, før den møter fjellveggen og sikksakker seg over Vikafjellet. På den andre siden venter Fridtjof den frøkne. 

Klokken åtte om morgenen tirsdag 31. juli drønnet salutten fra den keiserlige flåte. Til sammen 25 større krigsskip og 11 destroyere ledsaget Hohenzollern over Sognefjorden: «Musikken spilte fra flere fartøyer, og et prektig syn frembød flåten som den lå flaggsmykket, omgitt av snefjell og sommerlig frodighet.»

Flere tusen mennesker var møtt fram på Vangsnes for å se statuen bli overrakt kong Haakon 7. Det var  flaggborger og nasjonalsanger, og Stavanger Aftenblads utsendte var begeistret:

«Vi sender alle i dag Keiser Wilhelm en tak for alt han har været for Norge. Den store Fridtjof-statue er en pakt på vårt forhold, og den vil gjennom aarhundreder bevare mindet om keiseren og hans venlige følelser overfor vort land.»

«Festlighederne var helt igjennom vellykede og der faldt ingen skygger over keiserens besøk», skrev Aftenposten.

Men ikke alle var like glade for keiserens gave. Avisa Tidens Tegn var kritisk til den kunstneriske utførelsen, og ikke minst til hvordan konge og regjering kunne tillate at store deler av den tyske flåten år etter år fikk fri tilgang til norske farvann.

Og på Chat Noir i hovedstaden den høsten fikk statuen sin egen vise:

«Så har da keiser Wilhelm som han lovte i or satt opp det monumentet sitt i Sognefjord. D ́er den største raritet noen her til lands har sett, nest etter keiser Wilhelm selv i all sin majestet. Det må da visst ha kostet ham en masse millioner, for Fridtjof har jo antatt kolossale dimensjoner.»

Året etter stevnet Hohenzollern ut fra Norge for siste gang. Første verdenskrig brøt ut, og etter krigsnederlaget i november 1918 abdiserte keiser Wilhelm. Han søkte asyl i Nederland, og bosatte seg på herregården Huis Doorn sørøst for Utrecht.

Og en eller annen gang i mellomkrigstiden, ingen vet lenger eksakt når, men en eller annen sommerdag kom en gråhåret mann med bart på besøk til Geiranger. Han ruslet rundt i bygda sammen med det som så ut til å være en tjener. Det var bare de to. På et jorde ned mot fjorden drev noen bønder og slo graset. En av dem var den tidligere skysskaren Knut Maråk. Han stanset opp, hvilte seg på ljåen og så den gamle mannen som sto der. De nærmet seg hverandre, og Knut Maråk sa:

– Er det virkelig ...
– Ja, det er virkelig ...

Så omfavnet de hverandre. 
Tysklands siste keiser døde 4. juni 1942 i Huis Doorn. Han ble 82 år gammel.