BYGGEREN


Kjører man opp eller ned Bøverdalen, kommer noen i bilen før eller siden til å rope ut: «Hva i all verden er det der! Stopp!» Og det der, det er selveste Sagasøyla.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

16

Hva: Elveseter Hotell

Hvor: Bøverdalen, Lom

Hvorfor: Hotell i særklasse, monument i verdensklasse.

«Det å leve er å sveve
tørrskodd nedad tidens elv
helt og holdent som seg selv.»

Åmund Elvesæter 


Som en potent rakett skyter den opp av gressvollen i bunnen av dalen. Fire hundre tonn stein og kunstbetong, trettito meter høy, og på toppen Harald Hårfagre til hest. Den skulle stått foran Stortinget, men havnet i Bøverdalen. Hvorfor?

Det kommer vi tilbake til, men først skal vi en tur innom Elveseter Hotell, og for et hotell det er!

– Det ble ikke bygget på én dag, dette. Det er et ordentlig kråkeslott, sier Inger Elvesæter.

Det er formiddag, og formiddagen er en relativt rolig tid på alle hotell. Et velkomment pusterom mellom gjester som har reist, og gjester som er på vei. Rom skal vaskes, senger skal res, måltider skal forberedes, og i resepsjonen står Inger og tar imot bestillinger og svarer på e-poster.

Det var under et nachspiel hos en nabo hjemme i Bærum for noen og tjue år siden at Inger traff mannen som presenterte seg som Rungne Elvesæter.

– Jeg visste at han skulle arve noe hotellgreier på fjellet, men jeg visste ikke hva det var, forteller hun.

Nær ett år etter det første møtet, kom hun til Elveseter. Det var mars, snøen lå tung, og det første som slo snekkerdatteren var: Her var det mange vinduer!

– Det var mye større enn det jeg hadde sett for meg, sier hun.

INNGANGSPARTI: Åmund Elvesæter brukte et helt liv på å bygge og dekorere hotellet i Bøverdalen.

Hotellet var nedstengt, og inne var møbler, antikviteter og malerier dekket til. Hun gikk rundt i de kalde rommene, løftet på laken, og fikk se den ene nasjonalromantiske skatten etter den andre: Det var malerier av Adolph Tiedemand, Anders Askevold, Nils Bergslien, Gustav Wentzel, Oscar Wergeland og Gerhard Munthe.

Dette var livsverket til svigerfaren Åmund Elvesæter.

Siden 1880 har de tatt imot gjester på Elveseter. Gården var den siste før Jotunheimen, og her endte bilveien. På selveste julekvelden i 1910 ble odelsgutten Åmund Elvesæter født på gården. Da han var 19 år, gikk han på Oslo katedralskole og fikk melding fra Bøverdalen. Faren var død. Som han selv skriver: «Jeg stod foran mitt livs valg. Skulle jeg fortsette skolegangen i Oslo å bli til noe, eller skulle jeg reise hjem å satse for fullt i fjell og dal?»

Han reiste hjem for å hjelpe mor og søstrene med å drive overnattingsstedet, som den gangen hadde 30 gjestesenger.

OMSTRIDT: På toppen av den 32 meter høye søyla sitter Harald Hårfagre til hest. Den skulle egentlig stått foran Stortinget, men endte i Bøverdalen.

Mye er sagt og skrevet om Jotun-kongen Åmund Elvesæter, og karakteristikker som går igjen er at han var stolt, sta, energisk og fantasirik. Han var også en samler. Han samlet på alt. Kråskap, kubjeller, tepper, drikkehorn, kobberkjeler, lysestaker, gammelt verktøy, malerier, og alt sammen fikk sin plass i hotellet.

I 1952 giftet han seg med den 15 år yngre Jessie fra Oslo. Hun var selv vokst opp på hotell, og utdannet innen faget.

– Det var nok etter at hun kom opp hit at turismen tok fart. Det var delvis hennes fortjeneste, og delvis tiden, forteller Inger. Mens Jessie tok seg av den daglige driften, sto Åmund for administrasjon og ikke minst – utbygging.

Og som han bygget. Han tenkte og tegnet, og bygget etter innfall og behov. Han rev hus, og flyttet hus, han bygget ut, han bygget inn, han bygget om, han bygget på. 

Da busstrafikken eksploderte på 70-tallet, våknet forretningsmannen, og for å stue inn flest mulig, fikk han bygget ut en lang fløy med smårom. I den gamle låven murte han opp et svømmebasseng og i etasjen over bygget han konferansesal. For at gjestene skulle kunne gå tørrskodd mellom det ene og det andre, skjøtet han bygningene sammen med korridorer og broer.

Og slik står Elveseter i dag: Et sjarmerende sammensurium av bygninger fra 1628 til 1992. Til sammen fem tusen kvadratmeter gulv av furu, spettet linoleum, skifer, parkett og laminat, og man merker når man går over gulvene, det er skjevt.

– Det er ikke en vegg eller et gulv som er rett. Alt er skjevt, sier Inger.

Hun viser rundt i hotellet, og selv om de har ryddet unna mye de siste årene, er det fremdeles en overflod av bondeantikviteter, treskjæring og rosemaling. Der henger en samling våpen, der står en bjørneskalle, der en barnevogn og der ... hva i all verden er det der?

– En bærestol. Åmund kjøpte den på en auksjon i utlandet. Han syntes den var så fin, og det var visstnok et kongefølge på 1700-tallet som kom opp gjennom Gudbrandsdalen, og en av dem ble båret i bærestol. Så derfor.

– Han må ha vært litt av en karakter, svigerfaren din?

– Det var han absolutt. En storstilt samler.

Men så er det selve blikkfanget på Elveseter, denne søyla som strutter mot himmelen. Og da skal vi langt tilbake i tid. Allerede i 1836 ble det lansert en idé om å reise et nasjonalmonument foran Stortinget. En hyllest til grunnloven, Eidsvollmennene og Norge. Det skulle gå nær hundre år med krangel, debatter, leserbrev, konkurranser og forslag før en vinner ble kåret.

MUSEFANGER: Katten i tunet er ikke til pynt, men har en viktig jobb å gjøre.

HOTELL I SÆRKLASSE: Det er skjeve gulv, skjeve vegger og knirkende trapper. Og et sammensurium av ulike stilarter.

I 1925 vant billedhoggeren Wilhelm Rasmussen med monumentet han kalte «Fra Hafrsfjord til Eidsvoll», et kronologisk resymé av Norges historie hugget inn i en søyle, fra år 872 nederst og til 1814 øverst. På toppen av søylen skulle en riksløve stå.

Forslaget var monumentalt og omstridt, og det skulle gå enda ti år før Stortinget vedtok at søylen skulle reises. Penger ble samlet inn, søylen ble modellert i gips, og i juli 1935 begynte sju-åtte steinhoggere å meisle i en blokk av syenitt.

Etter fire år var grunnsøylen ferdig, og arbeidet ble stanset. Pengekassen var tom.

Og så kom krigen, og Wilhelm Rasmussen meldte seg inn i Nasjonal Samling. Da okkupasjonen var over, kom landssvik- oppgjøret. I 1947 meldte VG på førstesiden:

«Kultursvikeren, professor og billedhuggeren Wilhelm Rasmussen, ble i går ved Akers herredsrett dømt til tvangsarbeid i tre år og 2 måneder.»

OPPRYDDING: Den nye generasjonen på Elveseter har brukt mye tid på å rydde og systematisere alle anitikvitene Åmund Elvesæter har samlet. 

Etter at Rasmussen hadde sonet straffen, forsøkte han å få reist sitt livsverk, men møtte massiv motstand. Skulle en landssviker stå bak Norges nasjonalmonument?

Søylen ble lagret i et skur på Skøyen i Oslo, sammen med den komplette gipsmodellen. Og det var på denne tiden at Wilhelm Rasmussen kom i kontakt med den driftige Åmund Elvesæter. Under krigen hadde de stått på hver sin side. Nå rettet de blikket framover.

– Han syntes det var en skam at monumentet ikke var blitt reist, forteller Inger.

Og derfor begynte Åmund Elvesæter å kjempe. Han skrev brev til både Stortinget og regjering, han hadde møter med presidentskap og politikere, og overalt møtte han veggen. Kunstverket representerte fortiden, ble det sagt, og kunstneren var omstridt.

«Man må i sannhet lære seg tålmodighetens vanskelige kunst», skrev en frustrert Wilhelm Rasmussen i et leserbrev på 60-tallet. «Allting har jo sin grense, også ens levetid. Det man vil ha utrettet her i livet, vil man helst ha gjort mens man ennå er i live og fremdeles har sin arbeidskraft i behold.»

I desember 1965 døde Rasmussen, fattig og resignert, men Åmund Elvesæter fortsatte arbeidet. Å få søylen reist foran Stortinget, var utelukket. Han forsøkte å få satt det opp på Bygdøy, på Eidsvoll, og på Lillehammer. Ingen ville ha den.

Da han nærmet seg 80 år, måtte han innse at han sannsynligvis var den eneste i hele verden som ville, og kunne, få søylen reist. Og da ingen andre ville ha den, ja, da fikk han reise den på egen grunn.

Og i oktober 1992 sto søylen i Bøverdalen. Den nederste delen er i stein, resten er støpt i kunstbetong. Riksløven var nå erstattet av en rytterstatue av Harald Hårfagre.

Det kostet Åmund Elvesæter et halvt liv, og tre millioner kroner.

– Ja, offisielt så var det prisen, sier Inger.

– Det var kanskje mer enn det?

– Det var nok det. Men nå står den der, da.


MAKSIMALISTISK: Alle veggflater er malt med motiver fra norrøn mytologi, norske eventyr og norsk historie. 
FRU ELVESETER: Inger Elvesæter traff mannen sin på et nachtspiel hjemme i Bærum, og ante ikke at hun flere år seinere skulle drive hotell i Bøverdalen.

I 2005 døde Åmund Elvesæter, og Aftenposten minnet ham med følgende ord: «Åmund har lagt ut på sin siste ferd i en alder av 95 år, men minnet om ham vil leve lenge både i Bøverdalen, i Lom og utover reiselivs-Norge.»

Det er lenge siden det ble bygget noe nytt på Elveseter. Nå er det vedlikehold som gjelder.

– Vår oppgave er å ta vare på det som er, og det er mer enn nok, sier Inger.

Hun står på tunet, to katter driver forbi.

– Når du står her og ser på Elveseter; hva tenker du?

Hun trekker pusten dypt, slipper den ut, sier.

– Da tenker jeg at der skulle vi ha beiset litt, sier hun og peker. 

– Og der. Og der! Men så er jeg ganske fornøyd med at vi fikk satt på nye pipehatter, så ...Det kommer litt an på hvilket humør jeg er i. Noen ganger ser jeg bare alt vi trenger å gjøre.

– Skal det bygges noe mer?

– Her skal det ikke bygges noen ting!