Over stokk og stein


Vestenfor Steinkjer og østenfor Haltenbanken ligger Trøndelags fineste sandstrand. Men det er arkitekturen som har skapt de største bølgene.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

18

Hva: Stokkøya Sjøsenter

Hvor: Åfjord, Trøndelag

Hvorfor: Nærmere Syden kommer man ikke i Trøndelag.

«stokk ‒ gno. stokkr m. (Gen.stokks, Flt. stokkar) ’Stok, afhuggen
Træstamme’. Af de Betydninger, hvori dette Ord er indgået i
Navne, kunne ialfald enkelte påpeges, medens Forklaringen af
dem i mange Tilfælde bliver ganske uvis. Det har på flere Steder
været Navn på Sund, altid vel brugt om retløbende Sund. Stokken
kaldes endnu Sundet mellem Stokkøen og Fastlandet i Fosen.»

«Norske Gaardnavne», 1901 

Det var en slik rødglødende sommerkveld, og på stranda langt ute i havgapet svinset svenske servitører ut og inn av strandbaren med de herligste retter. Det var dampede blåskjell med friterte løkringer, det var reker, sjøkreps, kamskjell, indrefilet og spekemat, det var duggvåte ølflasker og vinkjølere med riesling. Ved et av bordene på terrassen satt en glad gjeng med lærere fra Grong, ved nabobordet en annen gjeng, ja, hvor kom de fra? Blide var de i hvert fall. Og der, på det borteste bordet satt sannelig sjefen selv, Roar Svenning sammen med kona Torild Langklopp, og hennes søster Ingrid.

Her ute har trioen bygget opp et senter med prisvinnende arkitektur som har vakt oppsikt langt utenfor landets grenser. Stedet er blitt hyllet av alt fra den britiske trendbibelen Wallpaper til Nationen, og det var sistnevnte som omtalte stedet som en sexy plett i Bygde-Norge.

Og det hele begynte med en vakker sandstrand, og en trasig campingplass.

Da biler ble allemannseie på 60-tallet, ble aksjonsradiusen til nordmenn flest kraftig utvidet. Det lå en slik frihet i bilen. Hele landet var plutselig innen rekkevidde, men det var dårlig med penger, og derfor vokste det fram en ny form for ferie; camping. Det var så praktisk med disse bilene, for man fikk så mye med seg. Folk stuet bilene fulle av campingutstyr.

Store, blytunge bomullstelt med stålstenger, det var campingstoler, campingbord, campingsenger, det var primus, plastbestikk, plasttallerkener, det var unger, hund og kjølebag, og så kjørte de av gårde på leit etter en plass å slå opp teltet.

Det var ikke vanskelig å finne, for bønder over hele landet så sitt snitt til å tjene penger på campingfolket. De slo graset, og satte opp vannposter, toalettbygg, kiosker og campinghytter. På slutten av 50-tallet var det rundt 400 campingplasser i Norge, på 70-tallet var det nær 1000.


STRANDLIV: Hosnasand er Trøndelags fineste strand, og var tidligere campingplass. 

Og en av disse plassene var Hosnasand Camping.

– Min salige far hadde ingen ambisjoner for campingplassen. Han var fisker, og var opptatt av helt andre ting. Men stranda lå jo her, og da folk dukket opp med teltene sine, ble søpla liggende igjen i buskene. Da tenkte min far, som var en doer, at han fikk sette opp noen søppeldunker og en utedo. Og slik ble han dratt baklengs inn i reiselivet, sier Roar Svenning.

Han har satt seg ned, men det er høyst midlertidig, for Roar Svenning er springende i sitt vesen, og når han snakker, hopper han fra den ene digresjonen til den neste. I den ene setningen er det om arkitektur, i den neste om kråkeboller eller villsauer, så ringer mobiltelefonen, eller han reiser seg for å hilse på nyankomne gjester, før han igjen setter seg, og akkurat nå sitter han, og snakker om vindsurfing.

STRANDBAR: Sitt ned, pust inn, vink på en kelner, bestill, pust ut. Skål! Nyt.

På 80-tallet gikk det en surfebølge over landet, og vindsurferne oppdaget Hosnasand. Det var langgrunt og gode vindforhold, og solbrune ungdommer i Fila-gensere parkerte bilene på stranda, de løftet av brett og seil, og hele natta gjennom dundret Madonna og Michael Jackson fra store ghettoblastere.

– Da kokte det i bukta her, sier Svenning. Selv kastet han seg på bølgen, og kjørte en Suzuki Jeep, som jo var selve klisjeen på en surfebil.

– Men så ble dykking greia mi, for farvannet rundt her er godt egnet. Etter hvert ble det et senter for dykkere her. Det var da vi fikk navnet Stokkøya Sjøsenter.

I ti år dykket Roar Svenning etter kamskjell og kråkeboller.

– Jeg har tilbragt altfor mye av livet mitt under vann, sier han.

– Da jeg begynte å plukke kamskjell på 80-tallet, var det mange kokker som ikke visste opp og ned på en østers. Norske kokker var mer opptatt av antilopebiff fra Zimbabwe enn norsk sjømat, og omsetningen i hele landet var på kanskje tusen kamskjell i uka. Men så eksploderte etterspørselen. Etter hvert drev jeg en voldsom operasjon med dykkere som plukket skjell helt opp til Sørøya i Finnmark. Det meste vi tok opp i løpet av ett år var 150 tonn.

Det ble big business, og han eksporterte skjell og kråkeboller til restauranter i Frankrike og Japan.

– Det var ti interessante og hyggelige år, men det var ikke akkurat noen gullgruve.

Da Roar Svenning sluttet i 1996, hadde han fått et stort nettverk; av sjarlataner og banditter, men også av kokker og restaurantfolk.


KLUBBKVELD: På kveldene trekker folk ned til strandbaren for å spise, drikke, prate og etter hvert - muligens - bade
HAVGOURMET: Råvarene reiser kort. Det er sjømat, som fisk og blåskjell, samt brød fra eget bakeri.
VERTENE: Roar Svenning driver Stokkøya Sjøsenter sammen med kona Torhild Langklopp, og hennes søster Ingrid.

Og i 1999 kom Torild Langklopp fra Rennebu til Stokkøya. Hun skulle på dykkekurs, og der møtte hun selvsagt Roar, den lokale helten, og så ble det dem. Og da Stokkøya fikk fastlandsforbindelse i 2000, flyttet de begge til øya, og tok over gården Troningen med innmark, villsauer, utmark og den fineste stranda i Trøndelag.

Nå skulle de sette sitt avtrykk på familiegården. En kveld gikk Roar på tur opp i åsen bak stranda sammen med arkitekt-kompisen Ogmund Sørlie. De snakket blant annet om Richard Neutra, en jødisk arkitekt, født i Wien i 1892, som flyttet til California, og inspirert av kubisme satte han opp moderne boliger med store glassflater.

– Så stod vi der oppe i åsen, og jeg spurte: Hva skjer om vi bygger slikt her? Hvordan vil det se ut? Og lakmustesten på om du holder på med noe interessant, er om det oppstår friksjon. Og det gjorde det, sier Svenning.

Det kom protester fra naboer og fra Åfjord kommune. Moderne klossearkitektur fra Amerika passet ikke inn på Stokkøya.

– Innen reiselivet på slutten av 90-tallet var det stor entusiasme rundt det å bevare såkalte museale kvaliteter. Begrepet som gikk igjen i alle landets plan- og bygningsetater var stedstypisk bebyggelse. Det er lett å si, men hva betyr stedstypisk på Stokkøya? Jo, da må vi først spørre: Hvilken periode skal vi se på? Er det hus som ble bygget i perioden 1850 til 1910? Eller perioden fra 1910 til 1930? Er det hus fra 50- og 60-tallet? Eller skal vi se på husene som ble bygget på 70- og 80-tallet?

– Nei, huff!

– Så da gikk vi statistisk til verks. Hvilket hus repeteres oftest her på Stokkøya? Jo, det er et firkantet betonghus i to og en halv etasje med valmet tak, bygget under eller etter andre verdenskrig. Nærmest tyskerbrakker. Det ville ikke kommunen ha, dermed kollapset hele argumentasjonen.

I 2004 satte de opp den første hytta. Kritikerne mente at de liknet Moelven-brakker, at det var en estetisk katastrofe, men trøstet seg med at ingen ville kjøpe dem. Der tok de feil. I åsen er det nå satt opp et tjuetalls hytter.

For at hyttefolket i Middagshaugen skulle få et sted å samles, bygde de en strandbar i glass og stål. Og i 2008 begynte de på ny å grave bak stranda. Navnet på det siste prosjektet var SUB – sov under bakken. Og nå ligger tolv lugarer i betong nedgravd i sanda med glassfasade ut mot himmel og hav.

– Den museale tenkningen har vært en svøpe for byggeskikken i Norge, sier Roar Svenning. Han er tydelig engasjert nå.

– Vi lager opp en kulisseverden av arkitektur som minner oss om et eller annet fra tidligere tider. Se på hytteverdenen: Det er Asbjørnsen og Moe på anabole steroider. Og disse hyttene med utskjæringer og torvtak blir slengt ut i landskapet i hytt og pine. I et skrånende terreng sprenger man seg inn, og flytter massen framover. Ferdig. Det er null forståelse for tomtekvalitet.

Og der spretter Roar Svenning opp igjen.

Idet sola forsvinner bak Murbalsfjellet, går lærerne fra Grong til sengs.

Men natta er ennå ung på Hosnasanden. Det er en slik rødglødende sommerkveld, og strandbaren stenger ikke før Roar og Torild skal hjem.