Rein idyll


Velkommen til Lofotens indrefilet.

Change the number below so it mathces the number of the omvei you are working on (to make sure the correct location is showed on the Google Map)

20

Hva: Reine

Hvor: Moskenes, Nordland

Hvorfor: Reine er Lofotens indrefilet.

«Lofoten er så blottet for Natur-Skønhed som vel muligt.» 

Amtmann Gustav Peter Blom, 1827 


Seint på den sjette dag tok Vår Herre en pust i bakken og skuet utover alt han hadde skapt, og han så at det var godt. Men der mot nord, så han noe ugjort. Han reiste seg i all sin velde, og med siste rest av gudommelig skaperkraft ristet han ut det han hadde igjen i sekken. Ut falt øy etter øy, som ble liggende som en kroket pekefinger like ut i storhavet. Det var vilt, brutalt og uferdig, men Gud så at det var godt nok.

STYRMANNEN: Knut Ivar Ingebrigtsen sjekker klokka før han starter opp Rutebåten Fjordskyss.

Hele verden vil til Lofoten, og det forstår man. Det er en slik overflod av salt natur, og hvor du enn snur deg, er det Instagram-motiver; kvasse tinder, korallhvite strender, det er grønne bøer med lodne sauer, det er hus i skarpe farger, det er sjarker, myrer, heier, lyng, det er røde kirker, rorbuer, fiskehjeller, gallerier, campingplasser, kafeer, hoteller, bensinstasjoner, og mellom alt dette – sjø.

Hovedveien gjennom Lofoten er bare 230 kilometer lang, men så er det alle avstikkerne både hit og dit, og i enden av alle disse ligger ei bygd som kan skilte med en eller annen severdighet; et tørrfiskmuseum, et utsiktspunkt, et galleri, et krigsminne, en strand ...

Men vi holder stø kurs på E10, og kjører rett til Reine.

TIL NEDFALLS: Det burde bo folk i husan, men noen står tomme og til nedfalls. Og blir yndete fotomotiv.

For Reine, det er rosinen i pølsa, det er fisken i bacalaoen og det er så vakkert at det er til å grine av. Under den 605 meter høye Reinebringen ligger fiskeværet spredt på seks-sju øyer hvor det til sammen bor 309 sjeler. Og bak det hele reiser tindene seg som tenner i en gigantisk haikjeft; Navaren, Veinestinden, Ternestinden, Bisplua, Kammen, Olstinden, Bukkskinntinden, Lilandstinden og Festhelltinden.

I en mannsalder har Knut Ivar Ingebrigtsen bodd i disse himmelhøye kulissene, og han har stirret seg blind. Han ser ikke lenger at det er vakkert, om han noen gang har sett det. Og akkurat nå går han der mellom fiskehjellene sine på Andøya, stanser opp, kjenner etter med fingrene. Er det tørt? Lufta er stinn av ammoniakk og salt. Det lukter tørrfisk, men det er ikke fisk som henger i hjellene til Knut Ivar, det er torskehoder.

I to sesonger forsøkte han seg på tørrfisk, men det gikk dårlig. Når tørrfisk skal kvalitetskontrolleres, klassifiseres den i tre grupper, prima, sekunda og Afrika, og det meste av fisken til Knut Ivar havnet i gruppe tre. I samråd med banken bestemte han seg for å avvikle.

Det var da han begynte med torskehoder. På Island er det lang tradisjon for å tørke hoder, men i Norge var hodene et avfallsprodukt. Fiskemottakene var bare glad til når Knut Ivar kom og ville ha dem. Og slik begynte det i 1991.

Prisen var lav det første året, også det andre året, det tredje, ja, alle de første årene, men på begynnelsen av 2000-tallet økte brått etterspørselen, og prisene føk rett til værs. Det var 12 kroner kiloen, så 18 kroner, og så nær 24 kroner, og da var det flere som skjønte at torskehoder var god butikk. I dag er det mange som tørker fiskehoder i Lofoten.

REINEBRINGEN: Lofoten er et paradis om sommeren med midnattssol og måkeskrik, men om vinteren er det mørkt i mange av vinduene. Mange hus er blitt ferieboliger.
VÆRSKIFTE: Lofoten byr på alle årstider på en og samme dag: Sol, regn, sludd, snø og sol igjen.

Det er under lofotfisket i februar at arbeidet begynner. Knut Ivar kjører rundt på mottakene og henter blodferske hoder. Et polsk ektepar hjelper ham med å tre 20-25 på ei snor, og en slik hank med hoder veier nær 20 kilo. De løftes opp i hjellene ...

– ... og så er det opp til Vår Herre, sier Knut Ivar.

I to-tre måneder henger de der. I sol, regn, snø, hagl, sludd, vind og regn. Og når vinden trekker gjennom hjellene i slutten av mai, og hodene klaprer tørt mot hverandre, da er de ferdige. I begynnelsen av juni tas de ned og ettermodnes på lager. I slutten av måneden pakkes hodene i striesekker, og shippes til Nigeria.

Norge har eksportert tørrfisk til Afrika siden 1880-åra, de første åra til tyske og britiske kolonier. I Nigeria er tørrfisken tatt opp i den nasjonale matkulturen, og hodene regnes visstnok som festmat.

– Jeg tror de lager en slags suppe av dem, sier Knut Ivar.

Minst et par ganger om dagen, setter Knut Ivar seg i sin Peugeot Partner og kjører 1,8 kilometer til Reine sentrum, der MS Fjordskyss ligger til kai, en 40 år gammel skyssbåt som går i fast rute inn Reinefjorden. På gode sommerdager er akterdekket fullt av turister, og da er det som å være på en internasjonal pressekonferanse: Klikk-klikk-klikk. Om vinteren er det kaldt, mørkt og stille på dekket.

TURISTINVASJON: Det hamres, sages og bygges på enhver ledig tomt i Lofoten for å ta i mot flere turister.
STØ KURS: En enslig fiskebåt på vei inn fra matfatet i Vestfjorden.

Første stopp er Rostad, der det bor tre mennesker. Andre stopp er Kirkefjorden der det bor ett menneske. Og siste stopp er Vindstad, der det ikke lenger bor noen. Men det var her Knut Ivar vokste opp. På 50-tallet var det et livskraftig samfunn der inne i Bunes fjorden med 70-80 mennesker, det var skole, husmorlag, ungdomshus og ungdomslag. På 60-tallet begynte fraflyttingen, og i 1966 var turen kommet til familien Ingebrigtsen. Faren Fredrik fikk kjøpt et nes på Andøya i Reine, med kaiplass til den 80 fot store fiskeskøyta «Knut Ivar», og der i den sørvendte skråninga, med et berg som skjermet for nordavinden, bygget han et funkishus. Knut Ivar var 16 år, og har bodd der siden.

I 1981 ble det bygget bro mellom Sakrisøy og Andøya, og vegvesenet sprengte bort berget som lunet mot vinden.

Fra kontoret på kaien ser Knut Ivar rett inn i betongbroa, og han har sett hvordan trafikken til Lofoten har økt år for år. En endeløs strøm av turistbusser, bobiler, biler, sykler og gående, og i sommermånedene er det reine invasjonen. Med turistene følger penger, men også søppel, ødelagte stier og bilkøer. Fiskemottakene bygges om til museum, restauranter og konferanselokaler. Privathus som legges ut for salg, blir sommerboliger. Overalt settes det opp nye rorbuer, og flere har vært på Knut Ivar for å bygge på neset, hvor fiskehjellene står. Så langt har han takket nei.

– Det er mye arbeid med å være turistvert, sier han, og ramser opp ulempene med å huse turister.

– Og enn så lenge tjener jeg nok penger på torskehau. 

MÅKEFRITT: Også i Lofoten har sjøfugl stupt i antall. Men en og annen måke finnes, og takk for det.
HODEJEGEREN: Knut Ivar sjekker om torskehodene er tørre. De skal bli festmat i Nigeria.